Dager, uker og måneder går nesten så fort at jeg ikke klarer å henge med. Det har vært mange spennende måneder, og mye spinning og enda mere farging av ull. Jeg har vært på lange reiser, sett mye spennende. Det har skjedd ting som har tatt krefter og ting som har gitt inspirasjon.
Det er alltid inspirerende med en ny rokk eller spinneutstyr. Dette er rokken jeg i mange år har sagt at jeg skulle kjøpe hvis jeg fikk en mulighet, bare fordi den er så morsom. Den er bitteliten, mindre enn min lille S45. Louët hadde den i vanlig produksjon fra 1977 til 1985. Men som med noen andre rokker, bl.a S45, sluttet de å lage den.
Men heldigvis var dette rokken som Louët lagde til sitt 40-års-jubileum i 2015. Den måtte forhåndsbestilles, og jeg var så heldig at en av de 125 eksemplarene de lagde ble min. Kjært barn har mange navn. Louët S40, står det på rokken. Louët Hatbox blir den kalt rundt om i verden, hatteboksen, sier jeg.
Den er så liten, bare 40 cm høy, at det nesten er vanskelig å ta bilde av den.
For tiden spinner jeg sokkegarn. Det har jeg jo gjort mange ganger før. Men sokker trengs hele tiden. Denne gangen har jeg bestemt meg for å spinne tynnere sokkegarn enn det jeg har gjort tidligere. Gode sokker er nesten en vitenskap. Sokkene må være elastiske, de må kunne «puste», de må være varme, og de må være slitesterke. Så nå valgte jeg en blanding av cormo, romney, silke og kasmir + litt kamel. Disse fibrene hadde jeg farget tidligere, så jeg kunne bare ta de ut av eskene sine.
Jeg blandet fibrene i kammene. Kasjmirfibrene jeg hadde, var så korte at jeg byttet de etterhvert med kamel. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle spinne kabelgarn. Det skal være et slitesterkt garn. De røde og rosa fibrene ble tvunnet på en spole, og de blå og grønne på den andre spolen. Tilslutt ble disse to spolene tvunnet sammen til kabelgarn.
Garnet ble mykt og godt å ta på. Men da jeg hespet garnet oppdaget jeg et felt som hadde veldig lite tvinn.
Da lignet det ikke kabelgarn i det hele tatt. Så de metrene fikk en omgang til på rokken, denne gang på hatteboksen.
Det er litt vanskelig å ta bilde av en tråd uten hjelpende hender, men jeg håper forskjellen er synelig.
Og sånn ble de ferdige sokkene.
Mitt hespetre har en omkrets på ca 185 cm. Men garnet «krymper» litt når det vaskes etter spinninga. Derfor kan jeg ikke måle lengden rett etter jeg har spunnet det. (Håndspunnet garn er jo nesten aldri ferdig før det er vasket, uansett hvor rene fibrene er). Det blå garnet på hespetreet er det samme som henger til høyre på bildet under.
PS. Den lille blå kan strekkes ut til ca 70 cm. Den er nemlig spunnet på en strikk!
… ble spolen fylt opp.
